Hvem er jeg?

 

 

Hvem er jeg? -  er et spørsmal de fleste mennesker stiller seg selv iløpet av livet. Hade du sett meg eller forbigått meg på gaten en helt vanlig dag så hadde du ikke merket noe uvanlig med meg.
Med uvanlig mener jeg ikke som en visuell ting, en skavank, en kvise eller hva det måtte være.  Jeg skiller meg ikke ut i mengden, men samtidig så er jeg ikke anonym heller.  Kanskje jobber jeg, kanskje studerer jeg, men  en ting er iallefall sikkert og det er at  nå blogger jeg.
Det jeg ønsker å skrive om kan oppfattes som tabu for mange, da det er et tema som er vanskelig å åpne seg opp om for de fleste. Spesielt i min generasjon og ikke minst det at jeg er mann.
Temaet jeg ønsker å belyse litt i denne bloggen er psykisk helse, Dette er noe hver og en kan kjenne seg igjen i, men få mennesker klare å kommunisere om. 

Som nordmenn har vi alle forutsetninger for å lykkes i livet. Skole, både praktisk og teoretisk opplæring i forhold til hvilken retning en vil utdanne seg  å finne seg en jobb man trives med som "voksen".  Hvis man omformulerer det så kan man legge det fram slik at nordmenn får betalt av Norge for å lese bøker å bli smartere, da det er slik i Norge at om man består avleggende eksamen så blir deler av lån omgjort til stipend.
Hvis man ser på u-hjelp så er en av de viktigste prioriteringene det å få barn på skole.
Mister man jobben har man mulighet for å få arbeidsavklaringspenger, i en fase hvor man ikke har en daglig jobb å gå til. Vi har velferdsordninger opp i mente, og det jeg få frem her er at vi bor i en av verdens beste land om ikke det er det beste.

Som nordmann har jeg både høyere utdanning, arbeidserfaring og ellers det som skal til for å være en god samfunnsborger, men det  mennesker ikke kan se på meg er at jeg i perioder kan forsvinne fra samfunnet, isolere meg, slite med angst og depresjoner. I disse periodene er jeg både fysisk og psykisk sliten, toleransen for å begynne gråte er lav og jeg kan begynne å gråte helt uten videre fordi jeg har en trist sinnstemning. Det å oppleve panikkangst følelsen er heller ikke noe å rope hurra for. En følelse der man er redd og urolig og føler man mister mer å mer kontroll over seg selv, hjertet dunker, tankene svirrer.
Hvordan jeg har det på mine dårlige dager kan du som person ikke se eller forstå utifra mitt visuelle og det ytre.
Jeg har hatt en bra, trygg og kjærlig oppvekst hvor jeg har stått på slalom å gått langrennsturer om vinteren med kakao og kjeks, vært på hytten ved sjøen om sommeren eller utforsket verden utenfor de norske grenser. Jeg er en person som ser individed i mennesket og alltid har vært en person som de i min omgangskrets har sett på som en person som får ting til mtp studier og karriere, jeg setter gjennomførbare mål og realiserer drømmer. Jeg mener  at jeg har opplevd mer enn den generelle nordmann opplever iløpet av et helt liv allerede i en alder av 28. Da tenker jeg mer på kulturelle forskjeller, og sett det at verden ikke er slik som vi har det i Norge. 

Poenget jeg ønsker å få fram er at selv om man ser ut som et menneske som har lykkes i livet, så har alle en side med oss selv som vi har problemer med å dele med andre. Jeg har båret på en hemmelighet i alle år, og det er hvordan jeg har det og hvordan jeg føler det. Jeg er en veldig innestengte person som tidligere aldri delte følelsene, tankene, og problemene mine med noen andre. Samtidlig som jeg har vært den som har støttet venner og familie i vanskelige situasjoner eller perioder, og vært der fysisk for dem å oppmuntret dem så har jeg ikke vært der for meg selv. 

I periodene jeg isolerer meg alene så mister jeg selvfølelsen, apetitt, livsglede, viljestyrke osv. Bare det å gå til postkassen er skummelt, og jeg frykter bare det å møte en nabo eller et annet menneske. Frykten er ubegrunnet da jeg har bare gode naboer, men det er hvordan tankegangen min endrer seg i disse periodene. Disse isolerings periodene treffer meg alltid når naturen svinger fra lyst til mørkt og fra mørkt til lyst.
Spesielt merkbart føler jeg det er i overgangen mellom vinter og vår, og sommer og høst. 
Men disse periodene kan også komme etter at jeg har hatt sosiale ting på timeplanen, det trenger ikke være omfattende. Slik som sist da jeg ble rett å slett utbrent kun av å være i en familiemiddag med mine nærmeste familie. 
Disse periodene kan variere  alt fra et par timer til flere dager,uker og måneder. I disse periodene kan det å gå til butikken og handle dagligvarer som brød melk og kaffe være noe jeg må psyke meg opp til i lang tid. Mens andre dager kan jeg være midtpunktet  i vennegjengen og mine problemer er ikke synlige i det hele tatt.
Jeg har aldri fått noe diagnose , og ikke vil jeg ha det heller da jeg ikke ønsker å få konkret og formelt på hva jeg lider av. Kronisk depresjon og angst er vel noe av det jeg hadde fått på et papir for å beskrive meg. Jeg har gode bekjente som har faglig kompetanse innenfor psykisk helse som jeg er åpen med om mine problemer.

Det som gjør at jeg har lært meg selv å leve med dette er at jeg minner meg selv på at det finnes lys i enden av tunnelen, og jeg har alltid kommet tilbake sterkere enn før. Nærhet til havet gir meg og en indre ro.

Jeg begynte å skrive på denne bloggen som en spontan ting, for å få utløp for tanker og følelser og forhåpentligvis er det andre som kjenner seg igjen i min beskrivelse av hvordan det er å være meg. Jeg føler at jeg i hele livet mitt har levd et slags moralsk dobbeltliv hvor jeg utad har vært en smilende og sjarmerende person som alltid stiller opp for andre, mens på innsiden har jeg hatt det veldig vanskelig. Det tok meg 25 år før jeg i det hele tatt klarte å åpne meg til de nærmeste om hvordan jeg har følt det og har hatt det i alle år med meg selv, da jeg har den oppfatningen av at mennesker endrer syn på deg som individ om man er åpen om sine psykiske problemer.

Hvem vet, plutselig kommer det enda et innlegg.. plutselig..

SC

#psykisk #helse #menn #tabu #personlig #depresjon #angst #lykke

4 kommentarer

Missis

26.10.2016 kl.21:09

Utrolig flott at du skriver om slike ting. Psykisk helse er jo ganske mye tabu rundt ,og ikke akkurat lett å snakke om. Ei heller å innrømme at man sliter selv.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver..Godt å vite man ikke er "alene".

twosidesofme

02.11.2016 kl.11:08

Missis: Ja jeg føler at det er viktig at selvom man kan se ut som den gladeste mann i gaten så kan man være "sterk" nok til å holde det skjult for alle og enhver og ha problemer med å vise hvordan man egentlig har det.

Jeanette

29.10.2016 kl.15:16

Veldig flott skrevet. Vi trenger flere som tørr å dele om psykisk helse! Stå på videre!

twosidesofme

02.11.2016 kl.11:09

Jeanette: Tror heller det har med kunnskapen å gjøre i Norge blant unge og psykisk helse. At det er et slags tabu og fortelle at man er deprimert, har angst eller andre "diagnoser" som det kalles.

Skriv en ny kommentar

twosidesofme

twosidesofme

28, Oslo

En helt vanlig norsk mann

Kategorier

Arkiv

hits